"Bli glad igjen!"

En dag var alt nesten som det skulle være hjemme hos Letitia. Nesten alt stod der det skulle stå. Nesten alt var akkurat som vanlig.

Men det var så stille hjemme… Så tomt hjemme… Hvor var mamma? Og hvor var pappa? Nesten alle var der de skulle være i dag. Nesten alle gjorde alt akkurat som vanlig i dag. Men ikke mamma. Og ikke pappa.

Letitia listet seg rundt til hun fant mamma og pappa. De var ikke helt som vanlige i dag. De gjorde ikke de tingene de pleide å gjøre. De ble ikke glade som de pleide å være. De smilte ikke. De gråt.

”Bli glad igjen,” hvisket Letitia, mens mamma gråt et stort uværshav av tårer og pappa gav Letitia en klem. ”Det er ikke alltid så enkelt,” sa pappa. ”Noen dager er smile-dager og andre dager er gråte-dager. Gå ut og lek litt, vennen min.”

Letitia gikk fra mamma og pappa med tunge skritt. Hvor var det blitt av mamma sitt smil? Hvorfor ble ikke pappa glad? Hun bestemte seg for å finne ut en måte hun kunne gjøre pappa og mamma glad igjen på.

Hun la seg ned mellom blomstene og tenkte, la seg ned midt i mellom alle verdens aller fineste blomster, i tusenvis av forskjellige farger, og tenkte blomstrete, røde og gule tanker mens blomstene kilte henne mellom tærne.
”Nei, jeg må ikke leke nå!” sa Letitia til seg selv og reiste seg opp. ”Jeg må skynde meg og finne ut hvordan pappa og mamma kan bli glad igjen.”

Letitia satte seg ned ved den lille bekken med beina nedi vannet. Det var et godt sted å sitte og tenke. Vannet kilte henne under føttene som hundrevis av bitte små delfiner som kom hoppende nedover bekken og prøvde å bite tærne hennes, mens hun tenkte sprudlende tanker og lo.
”Å nei, mamma er jo lei seg,” husket Letitia plutselig, og tok på seg skoen sine igjen for å dra og lete videre etter noe som kunne gjøre mamma glad.

Hun ruslet bortover veien. En dame med hvitt, langt hår stod like ved gangfeltet med to fullstappede poser fra butikken i hendene sine. De var så knugende fulle at det nesten fløt over. Plutselig hoppet noen epler ut av den ene posen, og hoppet av sted nedover veien så fort de kunne. ”Oi, oi, oi,” sa damen. ”Hva skal jeg gjøre nå?”

Så fort hun kunne løp Letitia etter eplene, kastet seg over dem og fanget dem en for en, som en fisker som kastet garnet sitt for å få tak i alle fiskene. Da hun hadde fakket hver eneste eple-rømling, samlet hun alle eplene i kjolen sin og gikk og gav dem tilbake til den hvithårede damen. ”Tusen, tusen takk, min lille hjelper,” sa damen med englehåret og gav Letitia et eple, en svær slikkepinne og et stort kyss på kinnet. ”Det hadde jeg aldri klart på egenhånd! Du er snill, du.”

Letitia slikket på slikkepinnen og gikk og satte seg mellom mammas bringebærbusker og pappas plommetrær og kjente hvor deilig, deilig den søte smaken var på tungen hennes. Pus kom også og ville ha slikkepinne, og hun strøk seg tett inntil Letitia og gav henne en kjempe kos som nesten veltet henne over ende. Da begynte Letitia å le. Men så ble hun lei seg og begynte å gråte, og løp og gjemte seg bak garasjen.

”Hvorfor er du lei deg, vennen min?” En god, trøstende arm la seg rundt Letitia sine skuldre.
”Mamma og pappa er lei seg, og jeg finner ikke ut hvordan jeg kan gjøre dem glad igjen,” snufset Letitia.
”Men hva har du gjort i dag, da?”
Letitia hikstet mens hun fortalte om blomstene, bekken, den gamle damen med eplene og slikkepinnen som hadde sagt hun var snill, om pus og hvor glad hun hadde vært før hun husket at mamma var trist.

”Vennen min, du ble glad av de fine blomstene, av det deilige vannet, av å kunne hjelpe damen, av å høre at hun sa noe fint til deg, av å få eple og slikkepinne og over å få være sammen med pus og få kos av ham. Tror du kanskje at noen av de samme tingene som gjorde deg glad, kan gjøre mamma og pappa glade igjen?”

Letitia tørket bort tårene sine og smilte igjen. Nå hadde hun en plan. Hun løp av sted og samlet sammen alle tingene hun trengte, samlet og ordnet og styrte, så alt skulle bli kjempe fint og kanskje helt perfekt, for nå visste hun at det kanskje fantes en sjanse for å få mamma og pappa til å smile!

Letitia gav mamma blomster og pappa resten av slikkepinnen, og hun gav dem hver sin bøtte med vann og såpebobler i til føttene sine og hvert sitt tørkepapir til å tørke ansiktene med. ”Pappa, jeg er så glad for at du forteller historier til meg,” sa hun og gav pappa et kyss på kinnet. ”Mamma, du er så flink til å lage kake,” sa hun og gav mamma en klem.
”Vår kjære, dyrebare skatt!” sa mamma og pappa, og gav Letitia en diger klem tilbake.

”I dag har du gjort noe fantastisk flott for oss!”
Pappa og mamma smilte og lo mens de klemte Letitia godt.
”Du har gjort fine ting for oss, gitt oss gaver, sagt gode ting, gitt oss klemmer… Og noe av det beste du gav oss i dag, var tid – tid til å være lei oss, tid til å bli glad igjen og tid sammen med deg.”
Og de fortsatte med å le og klemme før de alle gikk ned på kjøkkenet for å bake kake og lese bok.
Nå var alt helt slik som det skulle være!

Merete, april 2008

Et år er gått...

... Siden Elins liv ble stjålet. Må Gud velsigne familien hennes som skal overleve selv om det synes umulig. Må Gud beskytte alle andre kvinner som lever med frykt for at en mann skal gjøre dem noe vondt - må Gud beskytte deres liv og fri dem ut i tide. *AMEN*