Jeg er Havet, og Havet er meg.
Før, for uendelig lenge siden, da jeg enda var et ubekymret barn – om jeg noensinne var nettopp det – var vi en og en, Havet og jeg. Det var i en fjern tidsalder hinsides alt det jeg kaller Mitt Liv, før tidevannet omsider tok meg igjen og drog meg med ut på dypet. De første gangene klarte jeg å redde meg i land igjen, men etter hvert fikk Havet overtaket, og jeg kom meg ikke lenger nærmere land enn at jeg fikk sand mellom fingrene før jeg igjen begynte å drive utover. I beste fall kunne jeg håpe på å treffe en liten holme, der jeg kunne få trekke pusten før jeg atter en gang ble skylt av sted, mot nye, uante dybder.
Og jeg sluttet å kjempe den dagen det ikke lenger fantes noen krefter igjen til å kjempe med, da alt var oppbrukt og jeg var fullstendig tom. Da resignerte jeg. Da overgav jeg meg helt og holdent til Havet og dets utemmede vilje. Og jeg vennet meg til det, havets uforutsigbare kast, bølgenes umålelige styrke og de endeløse, hvileløse strømmene. Den enorme aggresjonen og den milde freden. Og dybden. Fremfor alt dybden.
Og som det ofte skjer når en oppholder seg for lenge i samme miljø, begynte jeg å tilpasse meg det. Havet ble mitt liv. Stormene var mitt sinn. Den mørke, endeløse havbunnen full av enda mørkere hemmeligheter og gamle skipsvrak, var hjertet mitt. Jeg nærte meg til og med av Havet, drakk og spiste av dets utømmelige beger. Øynene mine var så preget av sjøvannet, at ingen kunne møte blikket mitt der – alt de ville få se, var noen flytende, rastløse, uutrgunnelige og til tider voldsomme øyne, samtidig som de var vakre på en fortapt og ensom måte. De ville se øyne som speilet en sjel, men ingen blikk. De ville se noe som var preget av å være evig, som ikke ville forsvinne uten et under, en altomrystende revolusjon eller en eksplosjon av stjerner og ild.
Og akkurat da det stormet som verst, ble Havet, min forhatte og elskede fangevokter, min redning. Det ble som en flåte å klynge seg til, et fyrtårn å vende kursen mot for å slippe å forholde seg til den landfaste verden, noe begripelig når alt var umulig å forstå. Det var kjent, det var kjært, det var uhåndterlig og uforutsigbart, og det oppslukte meg fullstendig mens det drog meg dypt inn i dets våte favn. Det var min trøst, min elsker og venn, min motstander, min fiende og min sorg. Den var Mitt Liv.
Og jeg ble ett med Havet.
Og jeg tenker: Alvorlig talt, hvis dette er Livet, hvis dette er så bra som det blir, hvis det er dette som er alt, da vil jeg ha pengene mine tilbake. Jeg vil benytte meg av angreretten. Jeg vil sendes i retur. For hvis det er dette som er livet, så er det seriøst ikke verdt min mors fødselsrier. Det var ikke verdt smerten, for den smerten jeg har bært rundt på hele min livstid, er bare så alt for stor. Hun burde blitt skånet. Jeg burde blitt skånet. Og jeg tenker: Jeg er oppriktig talt blitt lurt. Kan noen gi meg pengene tilbake?
For dette er min smerte: Jeg er Havet. Havet er meg.
