Inntrengeren

En inntrenger i mitt hus
som gjør alle tingene jeg alltid gjør
som sier ordene jeg alltid sa
som ser litt ut slik som jeg gjorde før

En inntrenger i mitt hjem
som virker så fremmed, men kjent likevel
som gjør rare ting som jeg ikke forstår
som virker så usikker på seg selv

En inntreneger i mitt rom
som rører ved alt det som var privat
som røver og plyndrer og roter alt til
som søler til kjærligheten med hat

En inntrenger i min seng
som stryker mitt hjerte og slår mot mitt kinn
som tar over mere og mere av meg
som presser seg på i mitt innerst sinn

En inntrenger

-- working progress --

Uvær

Ikke meg
Ikke nå
Det er ikke snø
som svever ned fra himmelen
og legger seg som hvite dotter i mitt hår
Det er engler

Ikke slik
Ikke som dette
Det er ikke regn
som grådig plasker ned
og suger seg fast i alt det kommer over
Det er skygger

Ikke igjen
Aldri mer
Der er ingen storm
som brøler hissig over mitt hode
og skubber rundt på selve tidens tilværelse
Det er angst

Ikke meg
Aldri meg
Det er ingen kart
som åpenbarer seg i lyset
og gir meg svaret på Livets Plan
Det er sannhet

-- working progress --

Sorger

Sorger
Over hva man er
Hva man ikke er
Hva man var
Og hva man engang kunne ha blitt

Sorger
Over hva man gjør
Hva man ikke gjør
Hva man gjorde før
Og hva man aldri noensinne kan gjøre

Sorger
Over hva man har
Hva man ikke har
Hva man hadde
Og hva man aldri skulle ha mistet

Livets spørsmål

Kan du elske
hvis du aldri har blitt elsket?
Er du fri
hvis du aldri har vært fanget?

Har du glede
hvis du aldri har kjent smerte?
Er du frisk

hvis du aldri har vært syk?

*
Kan du elske

uten å elske deg selv?
Har du frihet

hvis du selv ikke tilgir?
Har du glede
hvis du volder andre tårer?
Har du tapt
hvis du mister kontrollen?

*
Kan du elske
selv om du har mistet?

Er du fri
selv om du er bundet?
Har du glede
selv om du har tårer?
Kan du leve
selv om du skal dø?

Ikke lenger helt meg selv

Jeg er ikke hva jeg var
og vet ikke hva jeg blir
Jeg renner ned en drønnende steinrøys
som kjemper for sitt revir
*
Jeg kan ikke hva jeg kunne
og vet ikke hva jeg skal
Jeg vandrer i et dundrende uvær
i stormkast og døvende skrall
*
Jeg ser ikke veien jeg gikk på
og vet ikke hvor jeg skal gå
Jeg drukner i en flommende elv
der kulden er ensom og rå
*
Jeg tviler på det jeg visste
og vet ikke hva jeg skal tro
Jeg kastets inn i det flammende hav
et hav av ild og mitt blod
*
Jeg blir aldri hva jeg var
og vet ikke hva som kommer
Jeg ises ned av en sitrende kulde
og venter på evig sommer

Blå tanker

Summende, svirrende
evig forvirrende
Vonde, beryktede
evige fryktede
Dypblåe tanker
som kaster sitt anker
og drar meg med ned
hvor det ei finnes fred
*
Klamrende, dvelende
evige kvelende
mørkeblå lykter
som vet at jeg flykter
og alltid forfølger
som tidevannsbølger
og kaster meg ned
Jeg får ikke fred
*
Gråtende, druknende
kjempende, slunknende
Angst og fortvilelse
må ha befrielse
Fanget i gitter
av verden så bitter
og tanker så blå
Nå må de snart gå
*
Tryglende, bedende
sjelden de ledende
tanker av tvil
langs den blåkledde mil
En lengtende nød
etter liv – ikke død
jeg gråt og jeg led
nå må jeg ha fred

Ensomhet

Som en blind
som får høre om farger
Som en døv
som ser på musikk
Som et selskap
helt uten latter
Som øyne
som aldri ser blikk
*
Et hav
av usagte ord
Tomhet
som fyller en jord
*
Som et lys
som ikke sprer varme
Som åpent hav
uten land
Som elskere
fulle av harme
Som et sandkorn
uten en strand
*
Ensomhet

Eg. Aleina

Eg.
Aleina.
Ingen over.
Ingen ved sida.
Det er einsemd.

Sola, regnet og mørket

Sola står opp
over dei glade og dei triste
Sola går ned
over dei som har og dei som har miste
Sola skin
på dei som veit og dei som visste
*
Regnet drypp
på dei som gir og dei som røver
Regnet sildrar
på dei som kan og dei som øver
Regnet høljar
på dei som gir opp og dei som prøver
*
Mørket sig inn
for dei som smiler og dei som smilte
Mørket kjem
for dei som sleit og dei som kvilte
Mørket dreg
for dei som trur og dei som tvilte