Ekteskapsloven 3

Det er så mange grupper mennesker som jeg har så inderlig, inderlig medfølelse for. Så mange som rører dypt ved meg, langt inne i sjelen, som hjertet mitt i sannhet blør for – blør for urettferdigheten de møter og for alle skeivhetene som omringer oss. Blør for en fallen verden og ondskap som mennesker må møte.
*
En av disse gruppene er verdens fattige. Jeg gir til steder hvor jeg vet at hjelpen når frem, eller til enkeltpersoner, så ofte som jeg har råd til det. Barna som sulter skjærer i morshjertet mitt, jeg skulle så gjerne ønske det var mer jeg kunne gjøre. Jeg lengter etter å være der for mennesker som har opplevd sorg, smerte, misbruk, vold, skilsmisser og alt som vondt er. Jeg gråter for dem som lever i mørke, i tortur, i fangenskap, i lidelser påført i rettferdighetens navn, i trengsler, i katastrofer, i uvitenhet, i likegyldighet. Og der jeg vet jeg kan gjøre noe, der gjør jeg alt jeg makter!
*
En annen av disse gruppene er de homofile. De eier sannelig hjertet mitt denne gruppen også! Det er få filmer jeg har grått så mye mens jeg så, som Brokeback Mountain. Det er så ufattelig urettferdig at de aldri kunne få hverandre! Det er så fælt når de diskrimineres og ikke får leve slik som hjertene deres sier.
*
Jeg elsker virkelig når jeg ser et annet menneske leve helt og fullt etter hjertet sitt og handler etter det som ligger der. Det er få ting som gjør meg så glad på andres vegne som nettopp dette! Som river meg med i deres frihet og glede, og fremfor alt styrke! Uansett hva denne tingen måtte være – å våge å følge drømmer, følge sine lengsler, våge å forplikte seg, velge å gå sin egen vei uansett hva – så er hjertet en fantastisk guide til å leve.
*
I Foreldre & Barn i vår var det en artikkel om en ung, homofil mann fra Østfold, som hadde vært i USA og fått en surrogatmor til å bære frem barnet hans, sønnen Isaiah. Det skulle visst gå på TV også. Jeg ble så glad da jeg las dette, og snakket masse om det med Martin, fordi jeg syntes det var så flott at han tok tak i drømmen sin og fikk den virkelig! Fordi han kunne bli far!
*
Som kristen tror jeg det er én ting som gjelder, ett eneste prinsipp vi trenger å følge for all vår ferd i denne verden, selve hovedprinsippet til Jesus: Han kaller oss til å _elske_, ikke _dømme_! Uansett hvem vi har med å gjøre, så skal vi alltid bare elske og aldri dømme! Vi har ikke noen som helst rett til å dømme et eneste av menneskene rundt oss, men derimot ville hele verden blitt forvandlet hvis vi levde ut vår tro og virkelig elsket alle menneskene vi møtte på vår vei! Særlig dem som står utenfor!
*
Da Jesus levde på jorden, noe alle oppegående historikere er enig i at han gjorde, gikk han til alle dem som ingen ville være med, alle de som var nederst på rangstigen, dem som ikke hadde noen verdighet eller rettigheter, dem som hadde mistet – eller blitt frarøvet – absolutt alt her i livet. Han gikk til de fattige, til tollerne, horene, synderne, enkene og de foreldreløse barna. Han gikk til de svakeste av de svakeste, til de som ikke hadde noen rett til å forsvare seg selv. Hadde Jesus kommet i dag, ville Han også gått rett til de svakeste. I dag tror jeg han ville gått til de sultende, de fattige, de prostituerte, de barneprostituerte, barnesoldatene, gjeldsslavene, de narkomane og alkoholikerne, de fortapte. Jeg tror også han ville ha vendt sin milde og grenseløst kjærlige hånd mot de homofile. Og jeg tror at han kaller sine etterfølgere til å gå langs denne samme veien!
*
Så la nå i alle fall én ting være helt klart i denne saken: Jeg har ingen verdens ting i mot de homofile! Jeg er ikke ute etter å ta dem som gruppe. Jeg ønsker virkelig også at de skal få det bedre, at de skal leve et verdig og godt liv.
*
Det finnes likevel en del ting om denne loven som jeg bare ikke kan la være å protestere på, fordi de skjærer meg i hjertet! Fordi noe inni meg roper at det er galt! Så galt at jeg bare ikke kan la være å si noe!
*
Et slikt inngripen i ekteskapsloven vil i aller høyeste grad revolusjonere hele samfunnet vårt fullstendig, og da synes jeg i det minste det må være rimelig å kreve at loven skal behandles seriøst. At det skal opprettes et ekteskapsutvalg av politikere, barnepsykologer og andre fagfolk, som setter seg ned og finner ut hvordan dette vil påvirke samfunnet vårt, hvordan dette vil påvirke barna våre, hvordan loven bør gjennomføres på best mulig måte. Det finnes faktisk ingen som tar barnas perspektiv i denne saken. Hvorfor skal voksnes ønsker komme i første rekke, før barna? Hvordan i alle verden kan det forsvares at denne loven bare uten videre skal vedtas, uten en eneste faglig konferanse, uten en argumentsamling der man ser alle sider ved saken, uten at noen tar barnas parti, uten en eneste utredning, uten noen som helst forskning av særlig tyngde om hvordan dette vil bli for barna og samfunnet generelt, uten en eneste konsekvensanalyse. Si meg, hvordan i all verden kan man forsvare en slik dypt inngripende lov uten at noen som helst har sett fremover og ant hva konsekvensene vil bli? For vi aner virkelig ikke konsekvensene av en slik dyp inngripen!!
*
Hvordan kan vi si at dette ikke er en hastverkslov? Hva er grunnlaget for å si at denne loven har fått den behandlingen den fortjener? Forrige gang det ble foretatt revideringer i ekteskapsloven, arbeidet et ekteskapsutvalg med loven i 16 år før noe ble forandret, fra 1971 til 1987. Men denne gangen, når vi står ovenfor en kulturrevolusjon, så skal det ikke opprettes noe utvalg?! Hvor tar de det fra? Hvis politikerne følte seg presset til å handle, for å få gjort noe denne perioden og blidgjøre velgerne, burde de alvorlig talt heller ha startet på prosessen med å gjennomføre loven, ved å opprette et slikt utvalg og ta det derfra. Man bør da være forberedt.
*
En annen side ved loven som jeg finner fullstendig uforsvarlig, er at regjeringen vår nå vil gripe inn i kirken og den kristne tro. Og hvis vi skal lære noe som helst av historien, så er det nettopp det at religion og politikk ikke kan forenes. Loven krever at homofile også skal få gifte seg i kirken og andre trossamfunn, noe som er et krav de ikke har noen rett til stille. For den største andelen av prester, vil dette bli umulig, og loven vil stilles mellom dem og Gud. Utfallet vil være høyst splittende, og mest sannsynlig sier kirken fra seg hele vigselsretten. Dersom kirken skal nevnes, bør det legges til at det må bli opp til hver enkelt prest om han/hun vil gjøre dette eller ikke, slik som det i mange år har vært med å gifte folk som tidligere er skilt. En ting er å si at homofile skal få gifte seg, noe helt annet er det å lovfeste at de skal få velge kirkelig vigsel.
*
Enda en side jeg finner dypt urettferdig, er nettopp det faktum at ingen av landene som avgir barn til Norge til adopsjon, godtar at homofile par får adoptere!!! En slik lov vil da i praksis diskriminere homofile fremfor lesbiske, fordi to kvinner kan få kunstig befruktning mens to menn ikke kan det. Det vil altså, slik som det ser ut nå, dersom vi vedtar denne loven i en fei, bare være mulig for to damer å få barn, og ikke to menn. Er det virkelig OK? Er det virkelig slik vi vil ha det hvis vi først skulle gjennomføre en slik lov? Hvor er likestillingen i dette?! Og hvem har tenkt så langt?!
*
Jeg undrer meg også over at vi bare helt uten videre, uten noe som helst faglig grunnlag, griper inn i barnas utviklingspsykologi og sier at vi vet helt sikkert at det ikke gjør noe for dem å miste en av sine grunnleggende rollemodeller. At det er fullstendig uten betydning for en gutt å ikke ha en far eller en jente å ikke ha en mor. At det ikke gjør noe med barnet, og barnes selvfølelse og utvikling. At bare det opplever kjærlighet, så er absolutt alt annet fullstendig uvesentlig. Over alt har man innsett at man trenger innslag av begge kjønn. Vi har begrepet kjønnskvotering innenfor bedriftsstyrer og offentlige utvalg. I barnehager og skoler ser man viktigheten av å ha begge kjønn representert. Men i familier spiller ikke de voksnes kjønn noen rolle for barna, og dette vet man helt sikkert?! Foreldre er mer enn bare omsorgspersoner. Kan noen bare være så snill å se meg inn i øynene og fortelle at dette er sant: at alt dette er fullstendig uten betydning?!
*
Er det virkelig et hovedmål for vår sivilisasjon at det heteronormative samfunn skal avskaffes fullstendig? (Som LLH så fint sier…) Jeg undrer meg over om heterofile forhold og homofile forhold virkelig kan bli helt like?! Helt like? Når det er grunnleggende biologiske forskjeller? Hva er målet? Når blir polyamorøse forhold OK? Alt munner enkelt og greit ut i at vi vet ikke. Vi vet ikke hva enden vil bli. Alt faller tilbake på den mystisk manglende konsekvensanalysen.
*
Hvorfor overser man hva som skjedde i Frankrike? Og i Sverige? Og fremfor alt, hva som var ringvirkningene i Canada? Hvorfor er alt dette fullstendig uten betydning for Norge? Hvorfor er det ingen som ser?!
*
Når alt kommer til alt er det virkelig helt greit for meg at homofile en dag får adoptere. Det er helt klart mange barn som trenger et godt, trygt og stabilt hjem fylt til randen av kjærlighet. Det er helt klart at homofile par må få oppleve en større følelse av toleranse, aksept og respekt fra andre mennesker. Dette pleide til og med å være en av mine kampsaker. Men ikke på denne måten. Ikke sånn som dette, uten noen saksbehandling. For barnas skyld, så ikke sånn som dette. Det store spørsmålet som alle de små spørsmålene mine munner ut i, er dette:
*
Hvorfor finnes det ikke tid nok til å gjennomføre dette på en skikkelig måte hvis vi først skal gjøre det?




Merete, 28.10.07