Ferden

Han hadde reist. Reist langt, uten mål og mening. Uten en fast destinasjon og bare med veien som det eneste faste holdepunktet i livet sitt. Han hadde tenkt og tenkt, skrevet og skrevet. Skrevet en bok om det, en bok om kjærligheten. Og han hadde grått. Grått strie tårer som motvillig hadde strømmet ut av ham.

Han hadde sendt begge bokmanuskriptene til redaktøren og begge skulle utgis i bokform. Det hadde vært et effektiv år, to fullførte romaner. Og han hadde gitt bort penger til ”Sjelenes hvile”, i håp om at bøkene skulle selge.

Han hadde sett på havet, sett på fjellene, sett på skogene, sett på åkrene.

Og han hadde tenkt.

Når var det det hele stoppet opp og han hadde gått inn i en sirkel som fanget ham, som kastet ham lengre og lengre inn jo mer fast bestemt han var på å komme ut av den? Hvor var det alt gikk galt?

Var det den første gangen han selv virkelig hadde sveket? Eller hadde det hendt før, den gangen noen svek ham selv i barndommen?

Slik hadde han kretset og kretset rundt de samme tankene, han hadde bedt, han hadde sluppet taket. Sluppet taket på livet, på kontrollen, på seg selv slik han nå var.

Og han hadde lyttet. Lyttet til vinden som suste, til raslingen i blader, til bølger som slo mot klipper og strender, til endeløse, meningsløse ”Hei”. Til sist hadde han hørt det, nesten som et stille hvisk, innimellom alt det andre: Levi. Navnet hans. Utallige ganger var det nesten som om han fornemmet dette ene ordet: Levi.

Han fant igjen lengselen i hjertet sitt. Lengselen etter livet, etter utfordringer, etter et fast og trygt holdepunkt, etter å gi kjærlighet. Hele tiden mens han vandret og stadig vandret videre.

Og han hadde badet. Badet seg i sol, badet seg i rent, strømmende vann som frigjorde ham, vasket ham fra innerst til ytterst og fornyet ham, slik bare levende vann kan.

Han hadde tenkt gjennom sin egen historie, sin fortid. Han hadde tilgitt alt grumset og tillatt det å være en del av hans fortid, en tid som ligger bak og ikke betyr noe lengre, en tid som ikke kan forandres, bare godtas og forsones med.

Han hadde sett på veiene, sett på blomstene og gresset, sett på menneskene som er like forgjengelige som dem. De tror de skal leve alltid, og glemmer at livet er å leve og å dø.

Og han tenkte på døden. Hadde tenkt romantisk på en skjebne lik den Noah fikk. En dag er vi her, en dag er det over, og hva har vi igjen da? Personligheten vår. Karakteren. Kjærligheten.

Han fant igjen en drøm i hjertet sitt. Langt der inne et sted, fantes det en inderlig drøm, en lengsel, et ønske, og en skjult styrke til å kaste seg etter det uten å se seg tilbake.

Han hadde sluppet taket og funnet igjen livet.

Og til sist hadde han vendt hjem igjen, hjem til henne han elsket.

Utdrag fra romanen min - "Som dine dager er"