utdrag2

Solen stod midt på himmelen og varmet opp alle de millionene av finkornede sandkorn som dekket den vesle stranden mellom klippene. Ingen skyer var å se, bare et stort, åpent hav og blå himmel. Svale bølgeskvulp. Fugleskrik innimellom.

Vinden blåste forsiktig og blandet små sandkorn inn i det lange håret hennes. Hun stod lenge på det samme stedet, helt til de bare føttene begynte å svi av det varme underlaget. Da begynte hun å gå forsiktig rundt i sanden og lagde mønster med føttene. Satte seg slitent ned og hvisket dem forsiktig ut med hånden. Tegnet flere tegninger og hvisket dem bort igjen.

Hun hørte ingen steg, men ble var at noen stod like ved henne. Luften dirret lett. Dirret på en underlig, foruroligende måte.

”Jeg har lett etter deg.”

Den mørke stemmen hans trengte inn til verdenen hennes og inn i hjertet. Sårt. Stille tårer rant fra øynene hennes, men hun tørket dem ikke bort. Satt bare med et rolig blikk og stirret utover havet.

Han satte seg ned ved siden av henne. Roen over ham var til å ta og føle på. Han virket så sikker. Så trygg. Så uberørt av livets konstante kaostilstand. Havet smilte til ham og fortsatte ustoppelig med å synge om fred.

(...)

”Kom, la oss lete etter skjell!” Han tok henne i hånden, dro henne opp og gikk ned til vannkanten. Der plukket han ut alle de hjerteformede skjellene han kunne finne.

Hun sparte bare på de unike, som tilsynelatende var alene av sin slag. Deformede eller ødelagte, fulle av farver og underlige former.

”Fant du det du lette etter?”

Hun skakket på hodet. ” Ofte finner vi ut etter reisen at det vi lette etter var hjemme. Eller det kan ikke finnes.”

Han så henne alvorlig inn i øynene og la et hjerteformet skjell i hånden hennes. ”Dette er for håp, sånn at du alltid skal huske at det finnes håp for fremtiden din, uansett hvordan horisonten din måtte se ut. Dette,” sa han og la et skjell til der, ”er for tro, sånn at du skal huske å ikke miste troen på at det finnes noe godt her et sted. Og dette er for kjærlighet.” Han la et tredje skjell i hånden hennes. ”Kjærligheten til menneskene rundt oss er det aller største vi har og kan dele, selve pulsslagene i livet.”

Hun stirret på ham, stirret ham i senk i en liten evighet. ”Takk,” hvisket hun.

En vårmorgen - tro