Min kjære og sårt savnede venninne ble knivstukket til døde for et og et halvt år siden - og jeg har snakket med moren hennes flere ganger etter det... Jeg gav dem noen bøker til jul i fjor, som jeg håpet kunne være med å lindre, og har sendt kort til dem flere ganger... Men inntil i dag hadde jeg faktisk aldri besøkt graven hennes, litt fordi det er kronglete å komme seg dit, litt fordi at jeg da må stå ansikt til ansikt med min egen sorg...
Men jeg har tenkt sånn på det, og i dag hadde jeg fått lånt bil, så etter barnehagen gikk jeg og min lille sønn først og handlet litt på butikken, og deretter kjøpte vi to enkle, hvite, rosa og grønne roser, før vi kjørte til kirken der min sønn og jeg har snakket så mange ganger om at jeg og pappa giftet oss og fikk ringer på fingrene våre hver gang vi er forbi...
Og det er så underlig, det er så fantastisk og underlig og nydelig vakkert - et av Guds små mysterier. Livene våre er i sannhet et stort vevteppe av ørsmå tråder, der Gud på forunderlige måter leder det hele sammen... For akkurat da jeg kom frem, kom hennes mor også til graven... Og det var så sterkt og stort, og vi gråt og klemte masse, til min sønns store forundring. Og hun fortalte at de i sannhet har blitt bært av andre gjennom det hele, og det som virkelig gir dem styrke, er de menneskene som stadig fortsetter med å komme tilbake til dem igjen og igjen... Og gjennom tårer hilste hun meg med "Å! Er det virkelig deg?!"... Og Gud gav oss et fantastisk møte som bare Han kan, Han som arbeider på underfulle måter som vi aldri vil forstå. Det var trist og vakkert på samme tid, at jeg i dag fikk være den personen som ble sendt i hennes vei, jeg som savnet min venninne så mye og bare ville sette igjen to roser uten noe kort eller noen ting som fortalte hvem det var som hadde satt dem der, som bare ville gjøre det diskret uten å bli sett. Gud lot det at jeg ble sett likevel bli til en stor velsignelse!
Og vi snakket om det som begge tynger oss mest - at hun var så ung, bare 23 år, og hadde alle drømmer og fremtid foran seg, men fikk utrettet så lite av alt det hun hadde kapasitet til, for hun var så fantastisk og ressurssterk, og hadde en karakter helt utenom det vanlige, og en vilje til å være den som gjør tingene, som er der for de ensomme... Og jeg vil alltid, alltid fortsette med å fortelle historien om henne og hennes eksempel... Og det er så vondt, for mange av de ønskene og drømmene vi hadde for livet, var så like!! Vi var så sikre på at vi kom til å ha en tjeneste i verden sammen, at vi skulle reise til Afghanistan sammen, at vi skulle gjøre livet bedre for unge mennesker gjennom vår lærerpraksis... Og det gjør vondt.
Da den råe beskjeden nådde meg, var noe av det første jeg gjorde å bearbeide min egen sorg ved å sette ord på den, og jeg laget et dikt om henne, som jeg sendte til familien hennes og også las opp i begravelsen fordi familien ønsket det... Og i dag sa moren hennes enda en gang hvor enormt mye det betydde for dem, hvor ufattelig mye ordene mine kan gjøre, og at jeg virkelig har en gave, et talent som kan brukes til velsignelse for mange... Og for meg er det et kall: Å kunne være til velsignelse for andre sårede sjeler gjennom det jeg skriver...
Kjære Gud, velsign denne familien som mistet det umistelige, som fikk livene lagt i ruiner og mistet alt som var verd å leve for... Bær dem i Dine armer, Far...
Amen
