Det er
utrolig mange rare historier om svigerforeldre som florerer som tragikomiske vandrehistorier over hele vårt lange land... Og det er ikke uten grunn at filmer som Svigermonster slår så an... Folk kjenner seg igjen dem, ler litt, tenker "uff, jaja"...
I den spede starten av min karriere som svigerdatter, så innrømmer jeg at jeg var innom tanken. Om at de kanskje egentlig hadde litt vel spisse tenner. Litt vel grønn hud. Store, utstående øyne og illeluktende svette. Ja,
monstre, kort sagt. I begynnelsen hadde vi nemlig visse uoverensstemmelser, kan en si.
Men nå - etter å ha vært gift i over fire år - er inntrykket anderledes. Svært anderledes.
De var jo ikke monstre i det hele tatt. Særlig ikke svigermor. Hun er jo en
engel! En svært vakker en, til og med.
Og det underligste, mest ubegripelige av alt, er at de gir oss
ubetinga kjærlighet. De gjør så mye godt for oss, uten å kreve noe til gjengjeld. De bare gjør det fordi de vil. Fordi de har lyst. Fordi de elsker oss.
Ubetinga kjærlighet er det mest fantastiske (og litt skremmende) fenomenet som finnes! Den er til å hvile i, til å bli hel i, den gir den mest ydmyke og deilige balsam til sjelen.
Mine kjære svigerforeldre - jeg er så takknemlig for dere!
Tusen takk for alt dere gjør for oss!
<3
