søndag 25. oktober 2009

fredag 23. oktober 2009

Vinter

Hvis livet hadde årstider, så er det vinter i mitt liv nå.

Våren er det nye, sprudlende livet, gleden, de gode ideene, våren er håp.
Sommeren er berusende varme, frihet, fred, ro, barnlig og lykkelig lek, sommeren er kjærlighet.
Høsten er mild og avventende, sterke følelser og stille stunder, fyrverkeri av farger, sterke stormer og kyss fra solen, høsten er ettertanke.

Vinteren er kald og ugjestmild, mørk og uendelig lang, vinteren er død over livet og endeløs dvale. Vinteren er sorg og utmattelse, den er tap og resignasjon, den er stille, uuttalt fortvilelse.

Av og til titter solen frem, smiler mot snøen og hvisker at våren igjen vil komme.

Men mest av alt er det stille, mørkt og ensomt.
Til våren atter en gang kommer med sin forløsning.

[Utdrag fra Nichole Nordemans sang "Every Season" om hvordan Gud er alle årstidene:]

"And everything in time and under heaven
Finally falls asleep
Wrapped in blankets white, all creation
Shivers underneath
And still I notice You
When branches crack
And in my breath on frosted glass
Even now in death, You open doors for life to enter
You are winter"



*red.*

Hvorfor

Min kjære tvilling skrev en gang at livet ville blitt bedre uten alle "hvis"ene... For min del er ikke "hvis" noe problem, men alle mine "hvorfor" har derimot stort forbedringspotensiale. Å spørre seg selv de umulige hvorforspørsmålene, gjør bare det håpløse enda mer uforståelig. Så jeg jobber med å hvile i meg selv, i situasjonen og føle det jeg føler, uten å spørre "hvorfor".

Men heldigvis er ikke alle hvorforspørsmål like vanskelige å svare på. De er ikke alle like vrange. Hvorfor folk velger å få sitt første barn, er for meg et litt større mysterium, men hvorfor de velger å få sitt andre er mye mer åpenlyst.

Fordi man allerede har ett.
Fordi man elsker det barnet man har så uendelig mye høyere enn man trodde det var mulig å elske.
Fordi det lille barnet er så ufattelig mye mer fantastisk enn man kunne ha forestilt seg på forhånd.
Fordi man vet at også det neste barnet vil bli et akkurat like nydelig og fullkomment mirakel som det første barnet.
Fordi barn gir så utrolig mye mening i tilværelsen - også de dagene som er fullstendig meningsløse. Man kan ikke bare legge seg ned og gi opp, for barnas skyld kjemper man videre og vinner.


*red.*

onsdag 21. oktober 2009

Dagens forslag til nytt ord

Kjære Norsk Språkråd.

Jeg ber dere herved om å tenke seriøst over min 3 år gamle sønns forslag til et nytt, norsk ord. Ordforslaget lyder:

En stygg (substantiv) - styggen, stygger, styggene

En stygg er for eksempel en matflekk på familiens nye sofa som ikke går bort og legger spor etter seg for alltid, har min lille sønn forklart meg (inspirasjonskilde: ny sofa = nye regler).

Håper dere vil ta forslaget opp til vurdering.

Med vennlig hilsen
Noah, 3 år, og mammaen hans.

lørdag 17. oktober 2009

Dagens sitat

"Mamma, i dag skal jeg ikke legge meg før klokka er tolv!!!"

Ja, det er jo lov å håpe! ;)

[skjønt det han egentlig mente var at langeviseren skulle være på tolv...;)]

I dag sov han forøvrig til ti over halv elleve, noe som er personlig rekord! Han la seg riktig nok halv ni, og hadde tissepause fra seks til syv, men vi er fremdeles veldig stolte av han!!

*STÅ PÅ, NOAH!!! VI HEIER PÅ DEG!*

*red.*

mandag 12. oktober 2009

Makrell i tomat

I det siste har jeg fundert en del over dette med makrellen i tomaten.

Jeg har nemlig en velkjent følelse i kroppen av å ha blitt slept etter bakken med kjeften åpen ned mot grusen i omtrent en times tid under en bil. Eller at jeg har hoppa ut av et fly flere kilometer over bakken uten fallskjerm. Eller at alle innvollene mine har blitt systematisk most med mormor og de åtte ungenes hjulvisp.

Opplevelser som dette setter tanker i sving. Som for eksempel at det må være akkurat sånn som dette det føles å være en makrell i tomat. Dype tanker.

Makrell i tomat kalles forresten - på min svigerbrors jobb (han er bilmekaniker) - for mens på boks. En treffende sammenligning - tydelig er det i alle fall at det er et mannsdominert yrke.


Med alle mine dypeste ønsker om at du finner snoren i fallskjermen din...

*Merete*


Nydelig sang jeg nesten hadde glemt...

Kjære Gud når eg bed

Kjære Gud når eg bed,
lat min tanke kvile i fred
frå alt stress i verda omkring,
og all uro for daglege ting.
Lat din kjærleik få trenge seg inn,
slik at han kan forvandle mitt sinn.
Lat oss alle som trur på ditt ord,
vera saman i bøn for vår jord.

Hjelp meg , Gud, til å gi
både pengar, arbeid og tid
i den tenesta der eg er sett,
slik at eg kan forvalte han rett.
Gi meg kraft til å dele mitt brød
med dei menneska som er i nød.
Hjelp meg søkje fornying og fred.
Høyr meg, kjære Gud, når eg bed.


(feil i teksten kan forekomme. *red*)

søndag 11. oktober 2009

Glimt fra leiligheten...










Mye som har skjedd her, for å si det sånn... :) Gulvet er malt, tak og vegger er beisa, vinduskarmer er lakkert, dører og dørkarmer er lakkert, møbler har fått oppshining, nye detaljer er lagt til (min elskede, nydelige lampe!! :D)

Men mye gjenstår altså fremdeles! (Det er jo ingen gardiner her, for eksempel... Noahs seng skal skiftes ut, sofaen er ikke kommet...)

To be continued! ;)

*red*

tirsdag 6. oktober 2009

Buketten har fått blogg!

Buketten - min kjære teatergruppe - har fått egen blogg nå! :) (den er oppretta, begynner snart å skrive der... ;)

Jeg er instruktør i en liten dramagruppe som er et tilrettelagt fritidstilbud for unge, skjønne jenter i ungdomsskole alder... Foreløpig er vi fem i gruppa ;)

Bloggen er for oss selv, for de som kjenner oss, for de vi skal spille teater for og for alle andre interesserte! :)

*høstklemmer*


Svigermonstre og Svigerengler...

Det er utrolig mange rare historier om svigerforeldre som florerer som tragikomiske vandrehistorier over hele vårt lange land... Og det er ikke uten grunn at filmer som Svigermonster slår så an... Folk kjenner seg igjen dem, ler litt, tenker "uff, jaja"...

I den spede starten av min karriere som svigerdatter, så innrømmer jeg at jeg var innom tanken. Om at de kanskje egentlig hadde litt vel spisse tenner. Litt vel grønn hud. Store, utstående øyne og illeluktende svette. Ja, monstre, kort sagt. I begynnelsen hadde vi nemlig visse uoverensstemmelser, kan en si.

Men nå - etter å ha vært gift i over fire år - er inntrykket anderledes. Svært anderledes.

De var jo ikke monstre i det hele tatt. Særlig ikke svigermor. Hun er jo en engel! En svært vakker en, til og med.

Og det underligste, mest ubegripelige av alt, er at de gir oss ubetinga kjærlighet. De gjør så mye godt for oss, uten å kreve noe til gjengjeld. De bare gjør det fordi de vil. Fordi de har lyst. Fordi de elsker oss.

Ubetinga kjærlighet er det mest fantastiske (og litt skremmende) fenomenet som finnes! Den er til å hvile i, til å bli hel i, den gir den mest ydmyke og deilige balsam til sjelen.

Mine kjære svigerforeldre - jeg er så takknemlig for dere!

Tusen takk for alt dere gjør for oss!

<3