Hvis livet hadde årstider, så er det vinter i mitt liv nå.
Våren er det nye, sprudlende livet, gleden, de gode ideene, våren er håp.
Sommeren er berusende varme, frihet, fred, ro, barnlig og lykkelig lek, sommeren er kjærlighet.
Høsten er mild og avventende, sterke følelser og stille stunder, fyrverkeri av farger, sterke stormer og kyss fra solen, høsten er ettertanke.
Vinteren er kald og ugjestmild, mørk og uendelig lang, vinteren er død over livet og endeløs dvale. Vinteren er sorg og utmattelse, den er tap og resignasjon, den er stille, uuttalt fortvilelse.
Av og til titter solen frem, smiler mot snøen og hvisker at våren igjen vil komme.
Men mest av alt er det stille, mørkt og ensomt.
Til våren atter en gang kommer med sin forløsning.
[Utdrag fra Nichole Nordemans sang "Every Season" om hvordan Gud er alle årstidene:]
"And everything in time and under heaven
Finally falls asleep
Wrapped in blankets white, all creation
Shivers underneath
And still I notice You
When branches crack
And in my breath on frosted glass
Even now in death, You open doors for life to enter
You are winter"
*red.*
