Vinter

Hvis livet hadde årstider, så er det vinter i mitt liv nå.

Våren er det nye, sprudlende livet, gleden, de gode ideene, våren er håp.
Sommeren er berusende varme, frihet, fred, ro, barnlig og lykkelig lek, sommeren er kjærlighet.
Høsten er mild og avventende, sterke følelser og stille stunder, fyrverkeri av farger, sterke stormer og kyss fra solen, høsten er ettertanke.

Vinteren er kald og ugjestmild, mørk og uendelig lang, vinteren er død over livet og endeløs dvale. Vinteren er sorg og utmattelse, den er tap og resignasjon, den er stille, uuttalt fortvilelse.

Av og til titter solen frem, smiler mot snøen og hvisker at våren igjen vil komme.

Men mest av alt er det stille, mørkt og ensomt.
Til våren atter en gang kommer med sin forløsning.

[Utdrag fra Nichole Nordemans sang "Every Season" om hvordan Gud er alle årstidene:]

"And everything in time and under heaven
Finally falls asleep
Wrapped in blankets white, all creation
Shivers underneath
And still I notice You
When branches crack
And in my breath on frosted glass
Even now in death, You open doors for life to enter
You are winter"

*red.*

Makrell i tomat

I det siste har jeg fundert en del over dette med makrellen i tomaten.

Jeg har nemlig en velkjent følelse i kroppen av å ha blitt slept etter bakken med kjeften åpen ned mot grusen i omtrent en times tid under en bil. Eller at jeg har hoppa ut av et fly flere kilometer over bakken uten fallskjerm. Eller at alle innvollene mine har blitt systematisk most med mormor og de åtte ungenes hjulvisp.

Opplevelser som dette setter tanker i sving. Som for eksempel at det må være akkurat sånn som dette det føles å være en makrell i tomat. Dype tanker.

Makrell i tomat kalles forresten - på min svigerbrors jobb (han er bilmekaniker) - for mens på boks. En treffende sammenligning - tydelig er det i alle fall at det er et mannsdominert yrke.


Med alle mine dypeste ønsker om at du finner snoren i fallskjermen din...

*Merete*

Den nydeligste filmen jeg vet...

... er Brokeback Mountain...

...Og den absolutt nydeligste setningen - et filmhistorisk høydepunkt - er denne:

"It's nobody's buisness but ours."

Jack Twist og Ennis del Mar er to unge cowboyer som treffes sommeren 1963 når de skal gjete sauer sammen på Brokeback Mountain, og da skjer det noe mellom dem som de aldri hadde trodd ville skje, som får konsekvenser for resten av livet...

Setningen i sammenhengen:

Ennis (dagen etter deres første erfaring av at dette er noe mer enn et vennskap...):
This is a one-shot thing we got goin' on here.

Jack:
It's nobody's business but ours.

Ennis:
You know I ain't queer.

Jack:
Me, neither.

(Bilde fra scenen:)


Det er en utrolig vakker historie om hvordan de to blir hverandres livs store kjærlighet, the love of their lives, uten at det noensinne kan bli dem... Jeg elsker historien - den får meg til å tenke!

Første gangen jeg så denne var valentines day 2006... Min mann og jeg feiret vårt toårsjubileum som par, og vår sønn var akkurat 1 måned gammel - det var denne dagen han fikk sitt navn. På kvelden gikk vi på kino, og dette var altså filmen vi valgte å se... Og fra da av har filmen vært en stor favoritt hos oss begge... Utrolig nok en av de ytterst få filmer min mann vil se flere ganger...

*red.*

Hvor ingen trår

Hvor ingen trår

Alt som skulle vært usagt
Alt som skulle vært ugjort
Alt som en gang ble fratatt
Alt som av ulyst ble gitt bort

Alt som ble ribbet og plyndret
Alt som ble splittet og delt
Alt hvor de lystet og syndet
Alt som sakte ble kvelt

Alt som ble spyttet og hvisket
Alt som aldri fikk gro
Alt som for alltid ble mistet
Alt som ble myrdet av tro

Alt det som ingen grep fatt i
Alt det som ingen forstod
Alt ingen blandet seg inn i
Alt det de visste med ro

Sår

Der hvor ingen trår

Et av Guds små mysterier...

Min kjære og sårt savnede venninne ble knivstukket til døde for et og et halvt år siden - og jeg har snakket med moren hennes flere ganger etter det... Jeg gav dem noen bøker til jul i fjor, som jeg håpet kunne være med å lindre, og har sendt kort til dem flere ganger... Men inntil i dag hadde jeg faktisk aldri besøkt graven hennes, litt fordi det er kronglete å komme seg dit, litt fordi at jeg da må stå ansikt til ansikt med min egen sorg...

Men jeg har tenkt sånn på det, og i dag hadde jeg fått lånt bil, så etter barnehagen gikk jeg og min lille sønn først og handlet litt på butikken, og deretter kjøpte vi to enkle, hvite, rosa og grønne roser, før vi kjørte til kirken der min sønn og jeg har snakket så mange ganger om at jeg og pappa giftet oss og fikk ringer på fingrene våre hver gang vi er forbi...

Og det er så underlig, det er så fantastisk og underlig og nydelig vakkert - et av Guds små mysterier. Livene våre er i sannhet et stort vevteppe av ørsmå tråder, der Gud på forunderlige måter leder det hele sammen... For akkurat da jeg kom frem, kom hennes mor også til graven... Og det var så sterkt og stort, og vi gråt og klemte masse, til min sønns store forundring. Og hun fortalte at de i sannhet har blitt bært av andre gjennom det hele, og det som virkelig gir dem styrke, er de menneskene som stadig fortsetter med å komme tilbake til dem igjen og igjen... Og gjennom tårer hilste hun meg med "Å! Er det virkelig deg?!"... Og Gud gav oss et fantastisk møte som bare Han kan, Han som arbeider på underfulle måter som vi aldri vil forstå. Det var trist og vakkert på samme tid, at jeg i dag fikk være den personen som ble sendt i hennes vei, jeg som savnet min venninne så mye og bare ville sette igjen to roser uten noe kort eller noen ting som fortalte hvem det var som hadde satt dem der, som bare ville gjøre det diskret uten å bli sett. Gud lot det at jeg ble sett likevel bli til en stor velsignelse!

Og vi snakket om det som begge tynger oss mest - at hun var så ung, bare 23 år, og hadde alle drømmer og fremtid foran seg, men fikk utrettet så lite av alt det hun hadde kapasitet til, for hun var så fantastisk og ressurssterk, og hadde en karakter helt utenom det vanlige, og en vilje til å være den som gjør tingene, som er der for de ensomme... Og jeg vil alltid, alltid fortsette med å fortelle historien om henne og hennes eksempel... Og det er så vondt, for mange av de ønskene og drømmene vi hadde for livet, var så like!! Vi var så sikre på at vi kom til å ha en tjeneste i verden sammen, at vi skulle reise til Afghanistan sammen, at vi skulle gjøre livet bedre for unge mennesker gjennom vår lærerpraksis... Og det gjør vondt.

Da den råe beskjeden nådde meg, var noe av det første jeg gjorde å bearbeide min egen sorg ved å sette ord på den, og jeg laget et dikt om henne, som jeg sendte til familien hennes og også las opp i begravelsen fordi familien ønsket det... Og i dag sa moren hennes enda en gang hvor enormt mye det betydde for dem, hvor ufattelig mye ordene mine kan gjøre, og at jeg virkelig har en gave, et talent som kan brukes til velsignelse for mange... Og for meg er det et kall: Å kunne være til velsignelse for andre sårede sjeler gjennom det jeg skriver...

Kjære Gud, velsign denne familien som mistet det umistelige, som fikk livene lagt i ruiner og mistet alt som var verd å leve for... Bær dem i Dine armer, Far...

Amen

Prolog: Havet

Jeg er Havet, og Havet er meg.

Før, for uendelig lenge siden, da jeg enda var et ubekymret barn – om jeg noensinne var nettopp det – var vi en og en, Havet og jeg. Det var i en fjern tidsalder hinsides alt det jeg kaller Mitt Liv, før tidevannet omsider tok meg igjen og drog meg med ut på dypet. De første gangene klarte jeg å redde meg i land igjen, men etter hvert fikk Havet overtaket, og jeg kom meg ikke lenger nærmere land enn at jeg fikk sand mellom fingrene før jeg igjen begynte å drive utover. I beste fall kunne jeg håpe på å treffe en liten holme, der jeg kunne få trekke pusten før jeg atter en gang ble skylt av sted, mot nye, uante dybder.

Og jeg sluttet å kjempe den dagen det ikke lenger fantes noen krefter igjen til å kjempe med, da alt var oppbrukt og jeg var fullstendig tom. Da resignerte jeg. Da overgav jeg meg helt og holdent til Havet og dets utemmede vilje. Og jeg vennet meg til det, havets uforutsigbare kast, bølgenes umålelige styrke og de endeløse, hvileløse strømmene. Den enorme aggresjonen og den milde freden. Og dybden. Fremfor alt dybden.

Og som det ofte skjer når en oppholder seg for lenge i samme miljø, begynte jeg å tilpasse meg det. Havet ble mitt liv. Stormene var mitt sinn. Den mørke, endeløse havbunnen full av enda mørkere hemmeligheter og gamle skipsvrak, var hjertet mitt. Jeg nærte meg til og med av Havet, drakk og spiste av dets utømmelige beger. Øynene mine var så preget av sjøvannet, at ingen kunne møte blikket mitt der – alt de ville få se, var noen flytende, rastløse, uutrgunnelige og til tider voldsomme øyne, samtidig som de var vakre på en fortapt og ensom måte. De ville se øyne som speilet en sjel, men ingen blikk. De ville se noe som var preget av å være evig, som ikke ville forsvinne uten et under, en altomrystende revolusjon eller en eksplosjon av stjerner og ild.

Og akkurat da det stormet som verst, ble Havet, min forhatte og elskede fangevokter, min redning. Det ble som en flåte å klynge seg til, et fyrtårn å vende kursen mot for å slippe å forholde seg til den landfaste verden, noe begripelig når alt var umulig å forstå. Det var kjent, det var kjært, det var uhåndterlig og uforutsigbart, og det oppslukte meg fullstendig mens det drog meg dypt inn i dets våte favn. Det var min trøst, min elsker og venn, min motstander, min fiende og min sorg. Den var Mitt Liv.

Og jeg ble ett med Havet.

Og jeg tenker: Alvorlig talt, hvis dette er Livet, hvis dette er så bra som det blir, hvis det er dette som er alt, da vil jeg ha pengene mine tilbake. Jeg vil benytte meg av angreretten. Jeg vil sendes i retur. For hvis det er dette som er livet, så er det seriøst ikke verdt min mors fødselsrier. Det var ikke verdt smerten, for den smerten jeg har bært rundt på hele min livstid, er bare så alt for stor. Hun burde blitt skånet. Jeg burde blitt skånet. Og jeg tenker: Jeg er oppriktig talt blitt lurt. Kan noen gi meg pengene tilbake?

For dette er min smerte: Jeg er Havet. Havet er meg.

Et år er gått...

... Siden Elins liv ble stjålet. Må Gud velsigne familien hennes som skal overleve selv om det synes umulig. Må Gud beskytte alle andre kvinner som lever med frykt for at en mann skal gjøre dem noe vondt - må Gud beskytte deres liv og fri dem ut i tide. *AMEN*

Inntrengeren

En inntrenger i mitt hus
som gjør alle tingene jeg alltid gjør
som sier ordene jeg alltid sa
som ser litt ut slik som jeg gjorde før

En inntrenger i mitt hjem
som virker så fremmed, men kjent likevel
som gjør rare ting som jeg ikke forstår
som virker så usikker på seg selv

En inntreneger i mitt rom
som rører ved alt det som var privat
som røver og plyndrer og roter alt til
som søler til kjærligheten med hat

En inntrenger i min seng
som stryker mitt hjerte og slår mot mitt kinn
som tar over mere og mere av meg
som presser seg på i mitt innerst sinn

En inntrenger

-- working progress --

Uvær

Ikke meg
Ikke nå
Det er ikke snø
som svever ned fra himmelen
og legger seg som hvite dotter i mitt hår
Det er engler

Ikke slik
Ikke som dette
Det er ikke regn
som grådig plasker ned
og suger seg fast i alt det kommer over
Det er skygger

Ikke igjen
Aldri mer
Der er ingen storm
som brøler hissig over mitt hode
og skubber rundt på selve tidens tilværelse
Det er angst

Ikke meg
Aldri meg
Det er ingen kart
som åpenbarer seg i lyset
og gir meg svaret på Livets Plan
Det er sannhet

-- working progress --

Kjønnsnøytral ekteskapslov - en liten gjennomtenkt idé?

Vi står på trammen til å bli det første landet i verden med en kjønnsnøytral ekteskapslov – uten at folket helt skjønner hvorfor eller skjønner hva som skjer, og uten at vi har noen anelse om konsekvensene det vil medføre. Høres ut som en god idé?

Allerede i 2005 ble kjønnsnøytral ekteskapslov programfestet i Ap, SV og Venstre. I mai 2007 sendte Barne- og likestillingsdepartementet ut et høringsnotat til forslag om ny ekteskapslov, som altså er kjønnsnøytral, og departementet vil bearbeide lovforslaget i løpet av høsten for å legge det frem for Stortinget, som trolig vil stemme over loven rundt påske 2008. Slik som det ser ut nå, er det flertall på Stortinget for denne loven!

Problemet med en slik lov er at det ikke finnes en eneste utredning, konsekvensanalyse, argumentsamling eller faglig konferanse om forslaget. Det finnes ingen ekteskapslovutvalg som består av fagfolk og politikere som drøfter saken og ser alt fra barnas side. Det finnes heller ingen god forskning om barn som vokser opp med to kvinner eller to menn som foreldre, da alle disse er svært mangelfulle og lider av alvorlige metodesvakheter. Det er altså fullstendig uforsvarlig å vedta en slik lov!

I Frankrike i 2005 kom det også opp et forslag om kjønnsnøytral ekteskapslov, og resultatet av det var at 30 politikere og fagfolk jobbet med saken i et års tid. De hadde et gjennomført barneperspektiv, der barna og ikke de voksnes krav og ønsker stod i sentrum. De var også bevisste på at forskningen og erfaringen omkring barn i homofile forhold var så mangelfulle at de fulgte føre-var-prinsippet. Altså ble konklusjonen at Frankrike ikke skulle ha en kjønnsnøytral ekteskapslov, og heller ikke åpne for homofil adopsjon og kunstig befruktning av lesbiske (hele den franske rapporten eller det engelske sammendraget kan leses på www.MorFarBarn.no). Det er uansvarlig av Norge å ikke ta et slikt samfunnsrevolusjonerende lovforslag like seriøst og ikke legge forkningsfakta i lyset! Forslaget bør i det minste utsettes til den mangelfulle forskningen er blitt god nok.

Også Sverige har hatt oppe et lovforslag om å gi homofile rettigheter til å adoptere. Samtlige adopsjonsforeninger, Barneombudet, Redd Barna, Socialstyrelsen, det statlige adopsjonskontoret NIA og en rekke fagfolk gikk imot forslaget, og da særlig på grunn av mangelfull forskning. Likevel ble forslaget vedtatt. Hvordan kan det skje? Og dessuten – faktum er at ingen av landene som avgir barn til Norge, godtar homofil adopsjon.

At homofile inngår partnerskap i stedet for ekteskap, er ikke diskriminering, men differensiering og en velbegrunnet forskjellsbehandling. En slik saklig og velbegrunnet forskjellsbehandling skjer overalt i samfunnet, i medlemskap, aldersgrenser, lønnsvilkår og kjønnskvotering i arbeidslivet, frivillige organisasjoner og i hele lovverket. Men det er ingen som kaller det diskriminering av den grunn.

I sin natur er tokjønnede og enkjønnede forhold forskjellige, de kan aldri bli like, og derfor er det naturlig å differensiere mellom dem. Vårt hovedfokus burde ikke være at homofile ikke får gifte seg, men heller hvor flott homofile faktisk har det her i landet, så de kan leve åpent sammen og også inngå en varig forpliktelse på lik linje med ekteskap. Et partnerskap har alle de samme rettighetene i forhold til hverandre som et ektepar har, bortsett fra når det gjelder barn. Skulle homofile en dag få lov til å adoptere, bør dette heller innlemmes i partnerskapsloven, ikke i ekteskapsloven! Det er fornuftig å holde disse to adskilt, da disse to som nevnt aldri kan bli like. Et ekteskap er per definisjon et samliv mellom mann og kvinne – et samliv som bærer frukt og bringer generasjonene videre.

På toppen av det hele vil dette nye forslaget kun berøre en promille av Norges voksne befolkning! Ca en prosent av den voksne befolkningen er homofile, mens bare ca en promille lever i partnerskap. Skal vi virkelig revolusjonere hele vårt samfunn og vår tenkemåte på grunn av en så liten minoritet?

Hva ønsker vi for våre barn? Skal de vokse opp i et samfunn der kjønnsideologien er så radikal at det er en stadig økende forvirring og usikkerhet omkring kjønn og seksualitet, identitet og selvbilde hos de unge? Der det står eksempler om mamma og mamma i mattebøkene? Hvis svaret er nei, så si nei! Ta ansvar! Avverg denne hastverksloven!


Kilder: www.MorFarBarn.no, www.JatilEkteskapet.no, www.ekteskapet.no, www.marriagewatch.org/issues/parenting.htm

Mitt bidrag til Amnestys høstkampanje Tortur=Terror

Torturens land av mørke
10 Appeller
*
Et mørke
Så svart
At ingenting trenger gjennom
Så ondt
At alt preller av
Så fornedrende
At det omringer fullstendig
Og vitner om
Blod som stadig renner
*
Et lys
Så blendende
At det skingrer i hele kroppen
Så ubarmhjertig
At det skjærer opp sovende øyne
Så grusomt
At utmattelse er nær
Og vitner om
At de snart får svi
*
Et slag
Så flerrende
At huden går i stykker
Så borende
At den vrir seg inn til beinet
Så pinende
At barndomsminner visner
Og vitner om
At uskylden har druknet
*
To øyne
Så lysende
At begjæret stråler ut
Så blottstilte
At de fråder i egen forventning
Så gale
At de elsker hva de gjør
Og vitner om
At galskapen vil fortsette
*
Et mørke
Så dypt
At det kveler alt når alt er over
Så kompakt
At alt som finnes er flammende verking
Så ugjennomtrengelig
At tanker svirrer og svirrer i hodet
Og vitner om
En pinsel som ikke fortjenes
*
En besluttsomhet
Så sterk
At den nekter å gi seg
Så sta
At den aldri vil gi opp
Så fast
At den aldri vil si hva de ønsker å høre
Og vitner om
At det er overgriperen som er svak
*
Et mørke
Så endelig
At ondskapen vant til sist
Så fullstendig
At det ikke var mulig å kjempe i mot
Så evig
At torturen brakte dem til søvn
Og vitner om
At enda et liv ble røvet for tidlig
*

Et håp
Så skadet
At verden går i tusen knas
Så knust
At hjertet pines til døde
Så slitent
Men det nekter likevel å gi slipp
Og vitner om
At sannheten skal seire

*
En tåre
Så stille
At ingen kan høre den
Så knust
At hjertet bak skal til å dø
Så oppgitt
Over at alt dette måtte skje
Og vitner om
At vi aldri må glemme

*
Et liv
Like verdt å leve
Som ditt liv
Et menneske
Like verdt å elske
Som du er
En mann
Like verd å redde
Som din mann
Og livet vitner stille om
At din hjelp nytter

*

*

*

Vers som ikke ble med:

6:

En tvil
Som verker
I hvert et sår på kroppen
Som skjelver
Og ønsker at alt er over
Så skjør
At den snart ikke finnes mer
Og vitner om

En sjel som har tålt mye ondt

8:

Tortur
Så ubegripelig
At vi kan ikke forstå det
Så alvorlig
At de pines til døde uten en dom
Så vanvittig
At overgriperen er syk for livet
Og vitner om
At det er galskap at det fortsetter

10:

Et hån
Mot alt
Som lever, som puster, som er til
Mot alt
Som er godt, som er rett og riktig
Mot alt
Som er vakkert og verd å leve for
Og vitner om
At veien er stadig lang å gå

Ferden

Han hadde reist. Reist langt, uten mål og mening. Uten en fast destinasjon og bare med veien som det eneste faste holdepunktet i livet sitt. Han hadde tenkt og tenkt, skrevet og skrevet. Skrevet en bok om det, en bok om kjærligheten. Og han hadde grått. Grått strie tårer som motvillig hadde strømmet ut av ham.

Han hadde sendt begge bokmanuskriptene til redaktøren og begge skulle utgis i bokform. Det hadde vært et effektiv år, to fullførte romaner. Og han hadde gitt bort penger til ”Sjelenes hvile”, i håp om at bøkene skulle selge.

Han hadde sett på havet, sett på fjellene, sett på skogene, sett på åkrene.

Og han hadde tenkt.

Når var det det hele stoppet opp og han hadde gått inn i en sirkel som fanget ham, som kastet ham lengre og lengre inn jo mer fast bestemt han var på å komme ut av den? Hvor var det alt gikk galt?

Var det den første gangen han selv virkelig hadde sveket? Eller hadde det hendt før, den gangen noen svek ham selv i barndommen?

Slik hadde han kretset og kretset rundt de samme tankene, han hadde bedt, han hadde sluppet taket. Sluppet taket på livet, på kontrollen, på seg selv slik han nå var.

Og han hadde lyttet. Lyttet til vinden som suste, til raslingen i blader, til bølger som slo mot klipper og strender, til endeløse, meningsløse ”Hei”. Til sist hadde han hørt det, nesten som et stille hvisk, innimellom alt det andre: Levi. Navnet hans. Utallige ganger var det nesten som om han fornemmet dette ene ordet: Levi.

Han fant igjen lengselen i hjertet sitt. Lengselen etter livet, etter utfordringer, etter et fast og trygt holdepunkt, etter å gi kjærlighet. Hele tiden mens han vandret og stadig vandret videre.

Og han hadde badet. Badet seg i sol, badet seg i rent, strømmende vann som frigjorde ham, vasket ham fra innerst til ytterst og fornyet ham, slik bare levende vann kan.

Han hadde tenkt gjennom sin egen historie, sin fortid. Han hadde tilgitt alt grumset og tillatt det å være en del av hans fortid, en tid som ligger bak og ikke betyr noe lengre, en tid som ikke kan forandres, bare godtas og forsones med.

Han hadde sett på veiene, sett på blomstene og gresset, sett på menneskene som er like forgjengelige som dem. De tror de skal leve alltid, og glemmer at livet er å leve og å dø.

Og han tenkte på døden. Hadde tenkt romantisk på en skjebne lik den Noah fikk. En dag er vi her, en dag er det over, og hva har vi igjen da? Personligheten vår. Karakteren. Kjærligheten.

Han fant igjen en drøm i hjertet sitt. Langt der inne et sted, fantes det en inderlig drøm, en lengsel, et ønske, og en skjult styrke til å kaste seg etter det uten å se seg tilbake.

Han hadde sluppet taket og funnet igjen livet.

Og til sist hadde han vendt hjem igjen, hjem til henne han elsket.

Utdrag fra romanen min - "Som dine dager er"

Bønn

*

Gud, jeg gir Deg min uro

Ta den i bytte mot fred

Jeg gir Deg min lengsel

Ta den i bytte mot drømmer

etter ditt hjerte

Gud, jeg gir Deg min svakhet

Ta den i bytte mot styrke

Jeg gir Deg mitt knuste hjerte

Leg det og gjør meg hel igjen

Gud, du har gitt meg alt!

Nå gir jeg mitt alt tilbake til Deg

*

Utdrag 1

Troen, selve kjernen i livet, syntes å være borte. Tilbake var det et isende kaldt, sort hull som nærte seg av restene og sugde inn all livskraft som kom inn i en radius på fire meter rundt henne. Ensomt.

Hun gikk bort til vasken og plasket vann i ansiktet, men like etterpå føltes alt tørt igjen. Innskrumpet, oppslukt, bistert. Fylt opp av mer sand enn en ørken. Hun ville gråte, men det fantes ikke tårer. Ville skrike, men det fantes ikke stemme.

Hun gikk og kastet forskjellige ting opp i sekken på måfå i de øyeblikkene da skjelvingene ikke var for store. Prøvde å kaste tomrommet oppi der sammen med klær og tannbørste og mat.

Da hun hadde kommet seg ut av leiligheten, klarte hun ikke å låse etter seg. Nøklene søkte stadig ned mot jordoverflaten, men kom ikke lengre enn til plankene under føttene hennes. Hun satte seg ned på det øverste trappetrinnet og pustet ukontrollert, hev etter pusten.

Steg hørtes nede i trappen.

Hun hev seg inn mot veggen, men rakk ikke å reise seg før en ung mann på hennes egen alder stod rett nedenfor henne med et spørrende ansikt.

Hun ville rope ”HA DEG VEKK!” til ham, kaste sekken i ansiktet hans og løpe av sted alt hun orket. I stedet vendte hun hodet inn mot veggen og lukket øynene.

”Du, er alt bra med deg, eller?” Den unge mannen rørte forsiktig ved skulderen hennes, og hun trakk den til seg som om noen hadde brent henne. Han kikket rolig inn i det ville blikket hennes. ”Planlegger du å reise bort over lengre tid?” spurte han og nikket mot sekken hennes.

Ordene ville ikke komme ut av henne. Hun kikket oppover trappene og søkte med blikket etter en fluktrute, som et villdyr som har vært innestengt for lenge.

Han nikket stille og flyttet seg ut av veien hennes. ”Kom tilbake, da, og fortell meg det hvis du finner det du søker et sted.” Han gikk oppover trappene og var borte.

Porten var åpen. Hun tok sats og løp ned alle trappene, løp ut døren, løp langt bortover veien. Finne det hun lette etter? Hun kom aldri til å finne det. Det eneste hun søkte tilhørte nå en annen verden.

En vårmorgen - tro