"Bli glad igjen!"

En dag var alt nesten som det skulle være hjemme hos Letitia. Nesten alt stod der det skulle stå. Nesten alt var akkurat som vanlig.

Men det var så stille hjemme… Så tomt hjemme… Hvor var mamma? Og hvor var pappa? Nesten alle var der de skulle være i dag. Nesten alle gjorde alt akkurat som vanlig i dag. Men ikke mamma. Og ikke pappa.

Letitia listet seg rundt til hun fant mamma og pappa. De var ikke helt som vanlige i dag. De gjorde ikke de tingene de pleide å gjøre. De ble ikke glade som de pleide å være. De smilte ikke. De gråt.

”Bli glad igjen,” hvisket Letitia, mens mamma gråt et stort uværshav av tårer og pappa gav Letitia en klem. ”Det er ikke alltid så enkelt,” sa pappa. ”Noen dager er smile-dager og andre dager er gråte-dager. Gå ut og lek litt, vennen min.”

Letitia gikk fra mamma og pappa med tunge skritt. Hvor var det blitt av mamma sitt smil? Hvorfor ble ikke pappa glad? Hun bestemte seg for å finne ut en måte hun kunne gjøre pappa og mamma glad igjen på.

Hun la seg ned mellom blomstene og tenkte, la seg ned midt i mellom alle verdens aller fineste blomster, i tusenvis av forskjellige farger, og tenkte blomstrete, røde og gule tanker mens blomstene kilte henne mellom tærne.
”Nei, jeg må ikke leke nå!” sa Letitia til seg selv og reiste seg opp. ”Jeg må skynde meg og finne ut hvordan pappa og mamma kan bli glad igjen.”

Letitia satte seg ned ved den lille bekken med beina nedi vannet. Det var et godt sted å sitte og tenke. Vannet kilte henne under føttene som hundrevis av bitte små delfiner som kom hoppende nedover bekken og prøvde å bite tærne hennes, mens hun tenkte sprudlende tanker og lo.
”Å nei, mamma er jo lei seg,” husket Letitia plutselig, og tok på seg skoen sine igjen for å dra og lete videre etter noe som kunne gjøre mamma glad.

Hun ruslet bortover veien. En dame med hvitt, langt hår stod like ved gangfeltet med to fullstappede poser fra butikken i hendene sine. De var så knugende fulle at det nesten fløt over. Plutselig hoppet noen epler ut av den ene posen, og hoppet av sted nedover veien så fort de kunne. ”Oi, oi, oi,” sa damen. ”Hva skal jeg gjøre nå?”

Så fort hun kunne løp Letitia etter eplene, kastet seg over dem og fanget dem en for en, som en fisker som kastet garnet sitt for å få tak i alle fiskene. Da hun hadde fakket hver eneste eple-rømling, samlet hun alle eplene i kjolen sin og gikk og gav dem tilbake til den hvithårede damen. ”Tusen, tusen takk, min lille hjelper,” sa damen med englehåret og gav Letitia et eple, en svær slikkepinne og et stort kyss på kinnet. ”Det hadde jeg aldri klart på egenhånd! Du er snill, du.”

Letitia slikket på slikkepinnen og gikk og satte seg mellom mammas bringebærbusker og pappas plommetrær og kjente hvor deilig, deilig den søte smaken var på tungen hennes. Pus kom også og ville ha slikkepinne, og hun strøk seg tett inntil Letitia og gav henne en kjempe kos som nesten veltet henne over ende. Da begynte Letitia å le. Men så ble hun lei seg og begynte å gråte, og løp og gjemte seg bak garasjen.

”Hvorfor er du lei deg, vennen min?” En god, trøstende arm la seg rundt Letitia sine skuldre.
”Mamma og pappa er lei seg, og jeg finner ikke ut hvordan jeg kan gjøre dem glad igjen,” snufset Letitia.
”Men hva har du gjort i dag, da?”
Letitia hikstet mens hun fortalte om blomstene, bekken, den gamle damen med eplene og slikkepinnen som hadde sagt hun var snill, om pus og hvor glad hun hadde vært før hun husket at mamma var trist.

”Vennen min, du ble glad av de fine blomstene, av det deilige vannet, av å kunne hjelpe damen, av å høre at hun sa noe fint til deg, av å få eple og slikkepinne og over å få være sammen med pus og få kos av ham. Tror du kanskje at noen av de samme tingene som gjorde deg glad, kan gjøre mamma og pappa glade igjen?”

Letitia tørket bort tårene sine og smilte igjen. Nå hadde hun en plan. Hun løp av sted og samlet sammen alle tingene hun trengte, samlet og ordnet og styrte, så alt skulle bli kjempe fint og kanskje helt perfekt, for nå visste hun at det kanskje fantes en sjanse for å få mamma og pappa til å smile!

Letitia gav mamma blomster og pappa resten av slikkepinnen, og hun gav dem hver sin bøtte med vann og såpebobler i til føttene sine og hvert sitt tørkepapir til å tørke ansiktene med. ”Pappa, jeg er så glad for at du forteller historier til meg,” sa hun og gav pappa et kyss på kinnet. ”Mamma, du er så flink til å lage kake,” sa hun og gav mamma en klem.
”Vår kjære, dyrebare skatt!” sa mamma og pappa, og gav Letitia en diger klem tilbake.

”I dag har du gjort noe fantastisk flott for oss!”
Pappa og mamma smilte og lo mens de klemte Letitia godt.
”Du har gjort fine ting for oss, gitt oss gaver, sagt gode ting, gitt oss klemmer… Og noe av det beste du gav oss i dag, var tid – tid til å være lei oss, tid til å bli glad igjen og tid sammen med deg.”
Og de fortsatte med å le og klemme før de alle gikk ned på kjøkkenet for å bake kake og lese bok.
Nå var alt helt slik som det skulle være!

Merete, april 2008

Et år er gått...

... Siden Elins liv ble stjålet. Må Gud velsigne familien hennes som skal overleve selv om det synes umulig. Må Gud beskytte alle andre kvinner som lever med frykt for at en mann skal gjøre dem noe vondt - må Gud beskytte deres liv og fri dem ut i tide. *AMEN*

Inntrengeren

En inntrenger i mitt hus
som gjør alle tingene jeg alltid gjør
som sier ordene jeg alltid sa
som ser litt ut slik som jeg gjorde før

En inntrenger i mitt hjem
som virker så fremmed, men kjent likevel
som gjør rare ting som jeg ikke forstår
som virker så usikker på seg selv

En inntreneger i mitt rom
som rører ved alt det som var privat
som røver og plyndrer og roter alt til
som søler til kjærligheten med hat

En inntrenger i min seng
som stryker mitt hjerte og slår mot mitt kinn
som tar over mere og mere av meg
som presser seg på i mitt innerst sinn

En inntrenger

-- working progress --

Uvær

Ikke meg
Ikke nå
Det er ikke snø
som svever ned fra himmelen
og legger seg som hvite dotter i mitt hår
Det er engler

Ikke slik
Ikke som dette
Det er ikke regn
som grådig plasker ned
og suger seg fast i alt det kommer over
Det er skygger

Ikke igjen
Aldri mer
Der er ingen storm
som brøler hissig over mitt hode
og skubber rundt på selve tidens tilværelse
Det er angst

Ikke meg
Aldri meg
Det er ingen kart
som åpenbarer seg i lyset
og gir meg svaret på Livets Plan
Det er sannhet

-- working progress --

Sorger

Sorger
Over hva man er
Hva man ikke er
Hva man var
Og hva man engang kunne ha blitt

Sorger
Over hva man gjør
Hva man ikke gjør
Hva man gjorde før
Og hva man aldri noensinne kan gjøre

Sorger
Over hva man har
Hva man ikke har
Hva man hadde
Og hva man aldri skulle ha mistet

Livets spørsmål

Kan du elske
hvis du aldri har blitt elsket?
Er du fri
hvis du aldri har vært fanget?

Har du glede
hvis du aldri har kjent smerte?
Er du frisk

hvis du aldri har vært syk?

*
Kan du elske

uten å elske deg selv?
Har du frihet

hvis du selv ikke tilgir?
Har du glede
hvis du volder andre tårer?
Har du tapt
hvis du mister kontrollen?

*
Kan du elske
selv om du har mistet?

Er du fri
selv om du er bundet?
Har du glede
selv om du har tårer?
Kan du leve
selv om du skal dø?

Ikke lenger helt meg selv

Jeg er ikke hva jeg var
og vet ikke hva jeg blir
Jeg renner ned en drønnende steinrøys
som kjemper for sitt revir
*
Jeg kan ikke hva jeg kunne
og vet ikke hva jeg skal
Jeg vandrer i et dundrende uvær
i stormkast og døvende skrall
*
Jeg ser ikke veien jeg gikk på
og vet ikke hvor jeg skal gå
Jeg drukner i en flommende elv
der kulden er ensom og rå
*
Jeg tviler på det jeg visste
og vet ikke hva jeg skal tro
Jeg kastets inn i det flammende hav
et hav av ild og mitt blod
*
Jeg blir aldri hva jeg var
og vet ikke hva som kommer
Jeg ises ned av en sitrende kulde
og venter på evig sommer

Blå tanker

Summende, svirrende
evig forvirrende
Vonde, beryktede
evige fryktede
Dypblåe tanker
som kaster sitt anker
og drar meg med ned
hvor det ei finnes fred
*
Klamrende, dvelende
evige kvelende
mørkeblå lykter
som vet at jeg flykter
og alltid forfølger
som tidevannsbølger
og kaster meg ned
Jeg får ikke fred
*
Gråtende, druknende
kjempende, slunknende
Angst og fortvilelse
må ha befrielse
Fanget i gitter
av verden så bitter
og tanker så blå
Nå må de snart gå
*
Tryglende, bedende
sjelden de ledende
tanker av tvil
langs den blåkledde mil
En lengtende nød
etter liv – ikke død
jeg gråt og jeg led
nå må jeg ha fred

Ensomhet

Som en blind
som får høre om farger
Som en døv
som ser på musikk
Som et selskap
helt uten latter
Som øyne
som aldri ser blikk
*
Et hav
av usagte ord
Tomhet
som fyller en jord
*
Som et lys
som ikke sprer varme
Som åpent hav
uten land
Som elskere
fulle av harme
Som et sandkorn
uten en strand
*
Ensomhet

Eg. Aleina

Eg.
Aleina.
Ingen over.
Ingen ved sida.
Det er einsemd.

Sola, regnet og mørket

Sola står opp
over dei glade og dei triste
Sola går ned
over dei som har og dei som har miste
Sola skin
på dei som veit og dei som visste
*
Regnet drypp
på dei som gir og dei som røver
Regnet sildrar
på dei som kan og dei som øver
Regnet høljar
på dei som gir opp og dei som prøver
*
Mørket sig inn
for dei som smiler og dei som smilte
Mørket kjem
for dei som sleit og dei som kvilte
Mørket dreg
for dei som trur og dei som tvilte

Må man lage surrealistisk selvportrett, så må man!