Kan julen brukes opp?

Kan julen brukes opp?

Dette er et spørsmål jeg har stilt meg selv flere ganger, etter at folk prøver å kvele meg og gleden min med sin teori: At man ikke skal ha julestemning før 1. desember, og hvis den kommer tidligere, bør man forsøke å skru den av, for så å skru den på igjen i desember og håpe at følelsen er der da. Hvilket de sier at den sjelden gjør, hvis julestemningen har inntrådt i oktober eller november. It’s like a curse. (Og kanskje er det det?)

Min teori, kjøre søstre, er på den helt andre siden:

Det er lov å omfavne julefølelsen når den kommer! Uansett når den kommer! For det er en stemning fylt av fred og glede, og den må nytes til det fulle! Det fungerer for meg! Jeg har aldri så lite med julestemning på lager at den er oppbrukt til desember!

Det handler om å kjenne på følelsen – så kan kakemenn og julebrus og mandariner og julemusikk få vente – men nyt følelsen og øyeblikket, nyt skjønnheten!

Kjære søstre, ikke fortreng julefølelsen deres! For den er jo nydelig!

Med sterk oppfordring og hilsen
- red.

Winter wonderland

I går - 29. oktober 2008 - la den første snøen seg som et mykt dukketeppe over vår skjønne by! Vi våknet tidlig, i seks tiden (min kjære sønn har ikke stilt sin indre klokke selv om vi har stilt alle klokkene i huset), og ute kom det lodne snøfnugg dalende, til stor jubel! Min kjære lille ville bare ut å lage snømann (noe de også gjorde i barnehagen, selv om snøen minsket betraktelig i løpet av dagen), og jeg bare lo i ren barneglede... Kjenner på julelykken, jeg gleder meg så utrolig til advent... :D Det er virkelig en fantastisk tid... Og november er fantastisk... God november alle sammen ;)

*red.*

I want to spend my lifetime loving you

Moon so bright, night so fine

Keep your heart here with mine

Life's a dream, we are dreaming

*

Race the moon, catch the wind

Ride the night to the end

Seize the day, stand up for the light

*

I want to spend my lifetime loving you

If that is all in life I ever do

*

Heroes rise, heroes fall

Rise again, win it all

In your heart, can't you feel the glory?

*

Through our joy, through our pain

We can move worlds again

Take my hand, dance with me

*

I want to spend my lifetime loving you

If that is all in life I ever do

I will want nothing else to see me through

If I could spend my lifetime loving you

*

Though we know

we will never come again

When there is love life begins

Over and over again

*

Save the night, save the day

Save your love, come what may

Love is worth everything we pay

*

I want to spend my lifetime loving you

If that is all in life I ever do

I want to spend my lifetime loving you

If that is all in life I ever do

I will want nothing else to see me through

If I can spend my life time loving you

*

Et av Guds små mysterier...

Min kjære og sårt savnede venninne ble knivstukket til døde for et og et halvt år siden - og jeg har snakket med moren hennes flere ganger etter det... Jeg gav dem noen bøker til jul i fjor, som jeg håpet kunne være med å lindre, og har sendt kort til dem flere ganger... Men inntil i dag hadde jeg faktisk aldri besøkt graven hennes, litt fordi det er kronglete å komme seg dit, litt fordi at jeg da må stå ansikt til ansikt med min egen sorg...

Men jeg har tenkt sånn på det, og i dag hadde jeg fått lånt bil, så etter barnehagen gikk jeg og min lille sønn først og handlet litt på butikken, og deretter kjøpte vi to enkle, hvite, rosa og grønne roser, før vi kjørte til kirken der min sønn og jeg har snakket så mange ganger om at jeg og pappa giftet oss og fikk ringer på fingrene våre hver gang vi er forbi...

Og det er så underlig, det er så fantastisk og underlig og nydelig vakkert - et av Guds små mysterier. Livene våre er i sannhet et stort vevteppe av ørsmå tråder, der Gud på forunderlige måter leder det hele sammen... For akkurat da jeg kom frem, kom hennes mor også til graven... Og det var så sterkt og stort, og vi gråt og klemte masse, til min sønns store forundring. Og hun fortalte at de i sannhet har blitt bært av andre gjennom det hele, og det som virkelig gir dem styrke, er de menneskene som stadig fortsetter med å komme tilbake til dem igjen og igjen... Og gjennom tårer hilste hun meg med "Å! Er det virkelig deg?!"... Og Gud gav oss et fantastisk møte som bare Han kan, Han som arbeider på underfulle måter som vi aldri vil forstå. Det var trist og vakkert på samme tid, at jeg i dag fikk være den personen som ble sendt i hennes vei, jeg som savnet min venninne så mye og bare ville sette igjen to roser uten noe kort eller noen ting som fortalte hvem det var som hadde satt dem der, som bare ville gjøre det diskret uten å bli sett. Gud lot det at jeg ble sett likevel bli til en stor velsignelse!

Og vi snakket om det som begge tynger oss mest - at hun var så ung, bare 23 år, og hadde alle drømmer og fremtid foran seg, men fikk utrettet så lite av alt det hun hadde kapasitet til, for hun var så fantastisk og ressurssterk, og hadde en karakter helt utenom det vanlige, og en vilje til å være den som gjør tingene, som er der for de ensomme... Og jeg vil alltid, alltid fortsette med å fortelle historien om henne og hennes eksempel... Og det er så vondt, for mange av de ønskene og drømmene vi hadde for livet, var så like!! Vi var så sikre på at vi kom til å ha en tjeneste i verden sammen, at vi skulle reise til Afghanistan sammen, at vi skulle gjøre livet bedre for unge mennesker gjennom vår lærerpraksis... Og det gjør vondt.

Da den råe beskjeden nådde meg, var noe av det første jeg gjorde å bearbeide min egen sorg ved å sette ord på den, og jeg laget et dikt om henne, som jeg sendte til familien hennes og også las opp i begravelsen fordi familien ønsket det... Og i dag sa moren hennes enda en gang hvor enormt mye det betydde for dem, hvor ufattelig mye ordene mine kan gjøre, og at jeg virkelig har en gave, et talent som kan brukes til velsignelse for mange... Og for meg er det et kall: Å kunne være til velsignelse for andre sårede sjeler gjennom det jeg skriver...

Kjære Gud, velsign denne familien som mistet det umistelige, som fikk livene lagt i ruiner og mistet alt som var verd å leve for... Bær dem i Dine armer, Far...

Amen

Lykke...

Foto: Tvillingen min

Dagen i dag:

• Lang morgen i sengen...
• Morgensol...
  
• Sein frokost med lakrisrot-te og frokostTV...
• Tur til svømmehallen og leke masse i varmtvannbassenget...
• Gule og røde høstblader...
• Friskt, deilig høstvær...
  
• Leke ute i den største lekeparken i byen...
• Tur til Festninga...
• Maleriutstilling på Festninga - og avtalt at jeg også skal få være med å stille ut neste år...
• Spise gluten og melkefri pizza på restaurant i stedet for å spise hjemme...
• Lese bok...
• Leke med lillevennen og lage system på rommet hans...
• Hoppe trampoline...
  
• Besøke familie...
• Spise enda mer god mat...
• Gudstjeneste på kvelden...
• Tidlig i seng god og trett...

*Mmmmmmm*

Kjære alle medkvinner!

Jeg holder på med å lese en bok nå - Kvinnens skjønnhet / Captivating av John og Stasi Elderedge - og den har overbevist meg om en del ting underveis, selv om jeg ikke har kommet så lang enda! Håper jeg kan overbevise deg om noe av det samme..?

• Kvinnen er helt essensiel i skaperverket. Verden hadde på ingen måte vært den samme uten henne - verden trenger kvinner! Ikke bare på grunn av deres fruktbarhet - men på grunn av hele hennes vesen!
• Kvinnen er skjønnhet! Både i utseende og i hele sitt vesen - hun er myk og feminin og kjærlig og fremfor alt er hun en relasjonsskapning! Samtidig er hun vill og sterk og elsker eventyr!
• Kvinner ønsker å være ønsket, og å være uunværlige for noen - kvinner er brennende i sin hengivenhet...
  
• Kvinnen er den siste som ble skapt i skaperverket - hun er selve kronen på verket! Og hun har det aller mest kompliserte hjertet... ;)
  
• Når Bibelen beskriver at kvinnen ble skapt, bruker den uttrykket "ezer kenegdo" for å beskrive hvorfor det ikke var godt for mannen å være alene og hvorfor han trengte en kvinne. Gud lager altså en "ezer kenegdo" til Adam. Det betyr at Adam trengte en livreddende hjelper som han hadde et desperat behov for - og et motstykke, en til å stå ved hans side eller rett ovenfor ham, en som kunne kjempe sammen med ham. Denne noen var kvinnen!
  
• Verden ville vært ukomplett hvis noen av oss ikke fantes - her i verden finnes det en liten plass som bare vi kan fylle!
• Du er vakker! Du er skjønn! Du er nydelig! Du har et skjørt og fantastisk indre vesen ulikt alle andre skapninger - du er fullkomment unik! Du er skjønnhet!
  

Oppdateringer med flere gode nyheter kommer! ;)
*god klem*

sanger fra hjertet...

Majesty, majesty
Your Grace has found me just as I am
Empty handed, but alive in your hands...

Jeg gir Alt til Deg
For jeg vet Du vil ha det
Mine to fisker, mine fem brød
gir jeg til Deg...

- utdrag av lovsanger jeg elsker -


foto: tvillingen min

Minner...

I gode og onde dager i 3 år -

Mitt hjerte og min sjel...

.. mitt hjem der jeg er oppvokst!! Havet er en ufattelig stor del av mitt hjerte... Og det er min tvilling som har tatt bildene! De skal nytes! Klikk og se!


Bildet øverst på bloggen min har jeg stjålet fra tvillingen min... *red*

Prolog: Havet

Jeg er Havet, og Havet er meg.

Før, for uendelig lenge siden, da jeg enda var et ubekymret barn – om jeg noensinne var nettopp det – var vi en og en, Havet og jeg. Det var i en fjern tidsalder hinsides alt det jeg kaller Mitt Liv, før tidevannet omsider tok meg igjen og drog meg med ut på dypet. De første gangene klarte jeg å redde meg i land igjen, men etter hvert fikk Havet overtaket, og jeg kom meg ikke lenger nærmere land enn at jeg fikk sand mellom fingrene før jeg igjen begynte å drive utover. I beste fall kunne jeg håpe på å treffe en liten holme, der jeg kunne få trekke pusten før jeg atter en gang ble skylt av sted, mot nye, uante dybder.

Og jeg sluttet å kjempe den dagen det ikke lenger fantes noen krefter igjen til å kjempe med, da alt var oppbrukt og jeg var fullstendig tom. Da resignerte jeg. Da overgav jeg meg helt og holdent til Havet og dets utemmede vilje. Og jeg vennet meg til det, havets uforutsigbare kast, bølgenes umålelige styrke og de endeløse, hvileløse strømmene. Den enorme aggresjonen og den milde freden. Og dybden. Fremfor alt dybden.

Og som det ofte skjer når en oppholder seg for lenge i samme miljø, begynte jeg å tilpasse meg det. Havet ble mitt liv. Stormene var mitt sinn. Den mørke, endeløse havbunnen full av enda mørkere hemmeligheter og gamle skipsvrak, var hjertet mitt. Jeg nærte meg til og med av Havet, drakk og spiste av dets utømmelige beger. Øynene mine var så preget av sjøvannet, at ingen kunne møte blikket mitt der – alt de ville få se, var noen flytende, rastløse, uutrgunnelige og til tider voldsomme øyne, samtidig som de var vakre på en fortapt og ensom måte. De ville se øyne som speilet en sjel, men ingen blikk. De ville se noe som var preget av å være evig, som ikke ville forsvinne uten et under, en altomrystende revolusjon eller en eksplosjon av stjerner og ild.

Og akkurat da det stormet som verst, ble Havet, min forhatte og elskede fangevokter, min redning. Det ble som en flåte å klynge seg til, et fyrtårn å vende kursen mot for å slippe å forholde seg til den landfaste verden, noe begripelig når alt var umulig å forstå. Det var kjent, det var kjært, det var uhåndterlig og uforutsigbart, og det oppslukte meg fullstendig mens det drog meg dypt inn i dets våte favn. Det var min trøst, min elsker og venn, min motstander, min fiende og min sorg. Den var Mitt Liv.

Og jeg ble ett med Havet.

Og jeg tenker: Alvorlig talt, hvis dette er Livet, hvis dette er så bra som det blir, hvis det er dette som er alt, da vil jeg ha pengene mine tilbake. Jeg vil benytte meg av angreretten. Jeg vil sendes i retur. For hvis det er dette som er livet, så er det seriøst ikke verdt min mors fødselsrier. Det var ikke verdt smerten, for den smerten jeg har bært rundt på hele min livstid, er bare så alt for stor. Hun burde blitt skånet. Jeg burde blitt skånet. Og jeg tenker: Jeg er oppriktig talt blitt lurt. Kan noen gi meg pengene tilbake?

For dette er min smerte: Jeg er Havet. Havet er meg.

Helbredelse!

Der hvor ingen leger kunne hjelpe meg, har Gud hjulpet meg!

Ingen har kunnet fortelle meg hvorfor jeg er syk. Ingen har kunnet fortelle hva jeg må gjøre, hvordan jeg må leve og hva jeg kan spise for å holde meg frisk. Ingen har kunnet gi meg en liste over hva slags mat jeg kan spise og hva jeg ikke kan - ingen leger eller terapeuter eller spesialister.

Jeg har vært syk i fem år - og Gud har ledet meg skritt for skritt! Og nå endelig - etter å ha takket for helbredelsen jeg visste ville komme i flere år - har jeg endelig ikke vondt i magen lengre!! Halleluja! Og kreftene er også på vei tilbake!!

Gud er god, og det finnes ingen kraft som kraften i Jesu navn!!! All ære til Ham for min helbredelse der mennesker var i villrede, men Gud visste! AMEN!

*smile*